Det er i dag 1 måned siden Yoda ble avlivet. Savnet har vært stort etter gutten vår, Det føles som en evighet siden jeg satt i baksetet med Yoda på vei til veterinæren for avlivning. Tenker på han så og si konstant, det gnager i meg at jeg ikke helt vet hva som skjedde. Tror det hadde vært lettere for meg hvis jeg hadde sett hva som skjedde. Klumpen i brystet er der enda, selv om den har blitt mindre.
Selv om jeg tenker på han hele tiden, har jeg begynt å glemme han også. Detaljer, kikker ikke opp i vinduet lenger for å se om han venter på meg. Når jeg våkner om morran, slenger beina ned uten å tenke på om han ligger ved siden av meg. Tenker ikke lenger på om han ligger bak kontorstolen min.
Føler meg som en dritt fordi jeg har begynt å "glemme" han alt, selv om jeg aldri kommer til å glemme han. Vanskelig å forklare det der.
Savner han veldig.
Selv om jeg tenker på han hele tiden, har jeg begynt å glemme han også. Detaljer, kikker ikke opp i vinduet lenger for å se om han venter på meg. Når jeg våkner om morran, slenger beina ned uten å tenke på om han ligger ved siden av meg. Tenker ikke lenger på om han ligger bak kontorstolen min.
Føler meg som en dritt fordi jeg har begynt å "glemme" han alt, selv om jeg aldri kommer til å glemme han. Vanskelig å forklare det der.
Savner han veldig.
1 kommentar:
*klem*
Man er ikke noen dritt fordi man "glemmer". Og man glemmer ikke. Minnene er der - det vil de alltid være. Men man lærer seg å leve med savnet, man husker ikke så mye. Detaljene slettes ut, selv om de langt bak fortsatt er der, men de ting man hørte: klør over parketten, snorkinga, fisinga, bjeffinga, drømmelydene osv., de går i hi i bakhodet vårt. Det er på denne måten vi klarer overleve sorg og tapet av de vi mister.
Så ikke føl deg som dritt. Yoda kunne ikke hatt bedre eiere enn dere.
Legg inn en kommentar