Det er i dag 1 måned siden Yoda ble avlivet. Savnet har vært stort etter gutten vår, Det føles som en evighet siden jeg satt i baksetet med Yoda på vei til veterinæren for avlivning. Tenker på han så og si konstant, det gnager i meg at jeg ikke helt vet hva som skjedde. Tror det hadde vært lettere for meg hvis jeg hadde sett hva som skjedde. Klumpen i brystet er der enda, selv om den har blitt mindre.
Selv om jeg tenker på han hele tiden, har jeg begynt å glemme han også. Detaljer, kikker ikke opp i vinduet lenger for å se om han venter på meg. Når jeg våkner om morran, slenger beina ned uten å tenke på om han ligger ved siden av meg. Tenker ikke lenger på om han ligger bak kontorstolen min.

Føler meg som en dritt fordi jeg har begynt å "glemme" han alt, selv om jeg aldri kommer til å glemme han. Vanskelig å forklare det der.
Savner han veldig.
Selv om jeg tenker på han hele tiden, har jeg begynt å glemme han også. Detaljer, kikker ikke opp i vinduet lenger for å se om han venter på meg. Når jeg våkner om morran, slenger beina ned uten å tenke på om han ligger ved siden av meg. Tenker ikke lenger på om han ligger bak kontorstolen min.

Føler meg som en dritt fordi jeg har begynt å "glemme" han alt, selv om jeg aldri kommer til å glemme han. Vanskelig å forklare det der.
Savner han veldig.



