Alt har gått i grus for meg. Jeg hadde ikke trodd at dette skulle være så hardt for meg. Nå har vi ryddet vekk det meste som kan minne oss om Yoda.
Madrassen på verandaen, der lå han alltid når vi var ute og røyket. Buret i stua, han brukte det ikke så mye, men hver gang han fikk tørrfisk og gnage ben gikk han inn der.
Sengen hans på soverommet vårt, det jeg sveiset på jobben. Han brukte ikke senga så mye, lå for det meste ved siden av meg, mellom senga og vinduet. Men ofte så snek han seg opp i senga vår når vi hadde sovnet.
Bilburet er tatt ut og satt i kjelleren, savner at buret sperrer utsikten i speilet, savner klaginga hans da vi var på biltur. 
Mat/vann skåler er ryddet vekk, savner den bekken med vann han kom med da han hadde vært i vannskåla.
Leker og sånt er også ryddet vekk, unntatt "tassen" som er en liten tøyleke med avrivd hode. Tassen ble med til veterinæren og lå ved siden av Yoda da han sovnet inn.
Gåsa har vi tatt vare på så vi kan kjenne lukta av Yoda.
Nå som det er ryddet vekk, håpet jeg at det kunne bli lettere. Men det virker det håpløst. Jeg har jo minner om alt. Der hvor det har stått noe etter Yoda er det et tomrom, prøver å sette noe annet der madrassen på verandaen ha vært.
Står på kjøkkenet og smører meg frokost, tar fram leverposteien og begynner å gråte. Yoda fikk jo som regel en skalk med leverpostei. Når jeg kommer inn utgangsdøra og ikke verdens gladeste hund står og venter på meg, da kommer tårene igjen. Det har blitt mye tårer siden mandag kveld.
Siste luftetur jeg hadde med han føre vi dro til veterinæren, gråt jeg hele tiden, han skjønte ingen ting av det. Bare sleiket tårene mine
Jeg er skiftarbeider og skulle vært på jobb i dag, men har ordnet meg åpen sykemeldning. Lurte på jeg skulle reise på jobb på lørdag, men tviler på det. Konstant vondt i hodet, sår i øynene, matlysten er det så som så med. Prøver å se på noen serier/film for å ha noe annet å tenke på.
Hund skal vi ha igjen, men jeg vet ikke helt når vi er klare for det.
